Løsgjengeren av Johanna Bugge Olsen (1968)
Erling og Magne er så forskjellige som to gutter kan bli. Den ene er frisk og freidig. Den andre er veik og litt pysete. Erling er foreldreløs og bor hos en tante og onkel i Bergen. Oppe i en fjelldal eier han et hus – Grete-stovo – som han har arvet etter foreldrene. Magne bor hos bestemoren, der det ikke alltid er så lett å få endene til å møtes.
Så er det «Løsgjengeren» da. Det er en herreløs hund som guttene tar seg av. Men ingen av dem kan ha den hjemme hos seg, de får ikke lov. Heldigvis er det sommer, og Erling får dra til Grete-stovo med Magne og med hunden. Der, mener de, skal de nok finne et hjem for Sancho, en gård kanskje, der han kan få det godt. Men det går ikke. Bøndene er ikke begeistret for den store hunden. Kanskje kan den begynne å ta sauer, sier de. – Da er det at Erling kommer til å tenke på onkel Jonas. Etter siste kontakt skulle han befinne seg i Egersundtrakten. Og guttene begir seg ut på vandring med Sancho.
Dette er de ytre hendelsene i denne spennende boka som altså foregår på Vestlandet, fra Bergen til Egersund. Men det er ikke bare fortellingen om turen som fengsler. Under oppholdet i Grete-stovo hører vi om folk og fe og mange dyr, om Sancho og sauedrap, og om Magne som litt etter litt finner seg selv.
Hørespill i tre deler etter en roman av Johanna Bugge Olsen. Dramatisert av Merete Lie Hoel. Instruktør: Erik Lassen. Teknisk regi: Ingrid Sahlin-Sveberg.
Kilde: nrk.no